Kombinasjonen mellom John Carew og Moa kan stoppe kjeften på hovne dansker, mener Aftenpostens sportssjef Bertil Valderhaug.
Publisert: 02.09.2011 kl. 22:31 , endret: 04.09.2011 kl. 19:25
Gled dere til tirsdag, folkens! Da er det danskene om skal til pers. Dansker som av en eller annen grunn har så voldsom forakt for norsk fotball. De som har kalt oss fjeldaber og som mener at Norge spiller primitiv fotball. Mer av dette kommer sikkert de nærmeste dagene.
Hva hadde da vært bedre enn å slå dem i deres egen storstue og snyte dem for en plass i neste sommers EM-sluttspill?
Hovne, bleiete danske fotballfolk fortjener seg en smekk. Og det er dette norske laget i stand til å gi dem, selv om denne fredagskveldens kamp mot de islandske lilleputtene ble en skikkelig nervepåkjenning.
Norge var klart best, skapte målsjanser også, men manglet det lille ekstra. Trøkket og ettertrøkket. Det ble for upresist, for anstrengt, for slurvete.
Motløsheten begynte å spre seg. Håpløsheten også.
Kampen ble akkurat som ventet. Island muret igjen. Norge stanget og stanget. Det varte og det rakk. Norske mål ble det ikke.
Skulle ikke Drillo finne på noe fra sidelinjen?
Ett eller annet gullgrep som kunne smadre laget som er rangert hele 112 plasser bak oss på FIFA-rankingen? Som han gjorde på oppfordring fra Ståle Solbakken da han byttet inn Jostein Flo mot Brasil på Stade Veldodrome i 1998-VM. Som han gjorde i vår da Daniel Braaten kom inn mot Danmark og spilte frem Erik Huseklepp til 1-1.
Heldigvis hadde fotballprofessoren vett nok til å sende Braaten innpå for Jonathan Parr etter 67 minutter. Braaten skapte mer og var mer livlig i løpet av sine fire-fem første minutter på banen enn det hele gjengen i rødt hadde vært den første drøye timen.
Men kampen skrek etter enda en joker. En ekstra stor joker nord.
Og han kom.
John Carew har med rette fått mye tyn for at han kom utrent til den forrige kvalifiseringskampen mot Portugal. En skjerpet Carew på vei mot formen er imidlertid mer enn god nok til å spille en hovedrolle i den norske landslagstroppen. I dagens forfatning som innbytter.
John Carew brukte bare sekunder på å vise at han begynner å nærme seg sitt gamle jeg. Stor, sterk og målfarlig.
Åtte minutter etter at han kjempen fra Lørenskog kom inn, nikket Braaten ballen inn i bakrommet. Carew sprintet som i glnsdagene, fikk en fot på ballen og ble feid over ende av Stefan Logo Magnusson.
Straffe!
Den satte Moa i mål. Selvsagt gjorde han det. Rett i krysset. Hans niende mål i hans niende obligatoriske kamp denne høsten.
Så tok det helt av på Ullevaal.
Gutta gjorde jobben. Det var i siste liten, men det holdt heldigvis. Takket være en den gamle stjernespissen og han som før var annetvalg.
Rollene er byttet om nå. Men det spiller ingen rolle.
Nå er det bare å begynne å glede seg til ”Slaget i Parken” eller ”Slaget om Norden, som det garantert vil bli kalt.
