I mandagens kamp viste Liverpool og Tottenham hvorfor de har blitt bedre. Men også hvorfor de ikke er best.
Publisert: 07.02.2012 kl. 19:26 , endret: 11.03.2012 kl. 10:26
Forventningene til kampen var høye. Bakteppet handlet delvis om det motsatte oppgjør i september, hvor Spurs vant enkelt 4-0. Kenny Dalglish opplevde å bli utspilt sentralt på banen, og hadde bestemt seg for at akkurat det ikke skulle gjenta seg. Denne gangen skulle en ikke være tallmessig underlegne sentralt, og stilte i 4-3-3/4-5-1, mot Tottenhams etter hvert normale 4-2-3-1.
Tall er bare et skall i fotball. Et system er aldri bedre enn spillerne som spiller det. Liverpool har et par flaskehalser som må løsne for at systemet skal gi resultater i kamper de dominerer på hjemmebane.
Nesten alle motstandere velger å forsvare seg dypt på Anfield, sørge for å ha mange bak ball lavt i banen for å gjøre rommene trange å spille i. Det gir et styrende lag tre ulike muligheter til gjennombrudd:
- Spille over
- Spille gjennom sentralt
- Spille rundt
Carroll er nyttig
Skal du spille over motstander, det vi si spille mye langt mot en toppspiss er det relativt få jeg ville byttet med Andy Carroll. Den høyreiste har mange og klare begrensninger, men som target er han nyttig. Det krever at han blir spilt god, det vil si ikke som i går med langpasninger slått opp nesten uten vinkel og med en kurve som var alle midtstopperes livrett. De gangene han vant duellen var også avstanden for stor til de andre til at de skapte sjanser på den måten.
Det gjorde de heller ikke ved å forsøke å spille seg gjennom sentralt. Til det var Spurs for flinke til å stenge rom. Og et par spillere for begrensede med ball.
Jay Spearing har et hjerte og en energi å bli glad av. Han gir alt Alltid. Det han ikke har er imidlertid god nok oversikt eller teknikk til å være en «boksåpner» i kamper hvor det er trangt. Når samtidig Charlie Adam trenger ganske stor plass rundt seg for å være kreativ faller mye av ansvaret for kreativitet på Steven Gerrard sentralt.
Derfor var det ikke tilfeldig at det ble litt bedre da de i større grad angrep rom bredt i banen. Men også der var det begrensninger i går kveld. De to kantspillerne har ulike styrker. Dirk Kuyt løper hvert sekund av kampen med uoppslitelig lojalitet. Men han dribler «aldri», og kommer «aldri» til innlegg. På motsatt side drar Craig Bellamy innover i banen på gjennombrudd. Det krever en back som kommer rundt Det har de når Luis Enrique spiller til venstre. I hans fravær ble Glen Johnson en slags nødløsning, fordi han enten ville ha ball over på høyrefot litt inn i banen eller slo svakt inn med venstreben.
Kelly var best
(saken fortsetter)
BEST: Lars Tjærnås mener Martin Kelly (til venstre) var blant
banens beste. FOTO: Scanpix
Den som kom best ut av kampen av de som spilte bredt var Martin Kelly. Delvis eliminerte han Gareth Bale offensivt, og delvis har han tempo og teknikk til å bli en topp back, hvertfall nasjonalt.
Summen av alt dette var at det tok lang tid før hjemmelaget skapte sjanser nok til å vinne. Samtidig gjør de nesten alt riktig defensivt . Er alltid i balanse, gode til å gi motstander minimalt med rom, og gjør få feil i posisjonsspill. Derfor taper de ikke hjemme, og sjelden ellers. Men på grunn av de begrensningene jeg har beskrevet vinner de heller ikke ofte nok. 4 gevinster på 12 hjemmekamper er egnet til bekymring. Null tap i samme kamper er egnet til fest.
Fest har Tottenhams mange supportere god grunn til å arrangere etter sesngen så langt. Harry "Potter" Redknapp har tryllet med dette laget siden han overtok, og tatt dem til det som trolig er øvre grense for hva mannskapet er i stand til.
Tre manglet
I går mangler tre som kunne utgjort en forskjell. Harry selv rakk ikke kampen. Strategen var savnet, men det ble neppe avgjørende. Det ble det muligens at hverken Aaron Lennon eller Rafael van der Vaart spilte. Førstnevnte har riktig nok variert i prestasjoner, men har kontringsstyrke som ville preget dette oppgjøret. Van der Vaart har evnen til det lille ekstra, det ene øyeblikket av genialitet som låser opp et stengt kampbilde. Erstatterne, Niko Kjanjkar og Jake Livermore er ikke på et nivå der de greide å bidra avgjørende.
Nå ble det i stedet en kontrollert forsvarskamp, der de med å ligge lavt greide å nekte rom. Og der det enda en gang er smått fantastisk på hvilket nivå kaptein Ledley King befinner seg med tanke på at han knapt kan trene. Når ikke Emmanuel Adebayor på topp greide hverken å true bakrom rettvendt eller holde på ball feilvendt, ble det kontringer som kunne gitt hjemmelaget 3 poeng. Gareth Bale kunne , kanskje burde, scort på sin store mulighet sent i kampen. Det ville ikke vært et grovt ran, men hevrtfall et simpelt tyveri. Liverpool var nemlig nærmest i en kamp som aldri ble god. Til det var spesielt første timen preget av for enkle «tekniske feil», flere av dem i nesten upressede situasjoner.
Likevel. Dette er to lag som er på vei mot noe bedre enn det deres mange trofaste supportere har opplevd på flere sesonger. Takket være at de har managere som vet hva de driver med. Og spillere som kan utføre ideene. Med visse begrensninger.
