Tre poeng mot formlaget Vålerenga 1-0 etter en av de dårligste andreomgangene jeg kan huske å ha sett AaFK spille på hjemmebane. Herfra kan det bare gå oppover.
Publisert: 24.07.2010 kl. 22:14 , endret: 27.07.2010 kl. 09:52
Sola skinner på siste verset vest i havet - på vei ned mot nyanser av oransje - denne lørdagen i juli da ett av (med hjemmeøyne) fotballens fineste øyeblikk utspilte seg i sluttminuttene da AaFK høyst ufortjent slo Vålerenga 1-0.
Vi satt der alle sammen, på stadion, og tenkte at ett poeng, ett poeng - ville være i overkant etter begredelighetene som utspilte seg fra beina til vanligvis rimelig treffsikre fotballspillere i Aalesunds Fotballklubb.
Hvordan i himmelens navn er det mulig av så godt som samtlige utespillere å avlevere så mange feilpasninger? Det gikk fra ubehagelig til direkte smertefullt å se på. Det er noe veldig galt når den mest presise pasningsspilleren på laget heter Anders Lindegaard - og står i mål.
Så - en ball fra Ville Jalasto - ufattelig nok rett ned på Johan Arneng - som kambildet tro - tullet i mottaket, før han fikk lagt tilbake til Jonathan Parr, som slo et - kampbildet tro - høyt og tilsynelatende ufarlig innlegg ned mot hendene til Lars Hirschfeld i Vålerenga-målet.
Der - Tor Hogne Aarøy - i duell med keeper. Som burde bokset, men forsøkte å holde. Ballen ned på foten til Alexander Mathisen - og rett i mål.
Det kom som et sjokk. For alle som så på.
I mitt snilleste hjørne kan jeg tilkjenne AaFK et par halvsjanser til da i kampen.
Ja, Vålerenga er så definitivt ett av eliteseriens aller beste fotballag, med ballsikre enkeltspillere som går langt utenpå de elleve på AaFK, og som totalt dominerte banespillet. Sånn sett så det kanskje verre ut enn det var.
Og ja, før pause var i alle fall AaFK med på det som skjedde ut på der. Og spilte seg fram til flere gode innleggsmuligheter som dessverre ble tatt fryktelig dårlig vare på.
Og helt riktig, Vålerenga skapte ikke mer enn tre sjanser i løpet av kampen. Med andre ord ikke nødvendigvis nok til å vinne.
Men det var store sjanser. Særlig den til Moa etter 57 minutter. Som sikkert fortsatt lurer på hvordan Anders Lindegaard fikk hånda på den ballen, før han sjøl fikk ballen i hånda og scoringen på returen helt korrekt ble avblåst for hands.
Det lønner seg å ha matchvinnere - i begge ender av banen. AaFK hadde det i dag. I Anders Lindegaard bakerst. Og - helt framme i Tor Hogne Aarøy - selv om han ellers sleit med det meste.
Uten Aarøy på banen. Ingen scoring. Så enkelt er det. Hirschfeld hadde neppe rotet det til om det - for eksempel - var Pablo Herrera han møtte i duellen.
Når avgjorde AaFK sist en kamp i sluttminuttene? I farta kommer jeg ikke på noe annet enn Jeffrey Aubynns skudd da Strømsgodset ble slått 3-2 på overtid høsten 2007.
Så litt fakta for å underbygge overskriften:
Etter den turbulente avslutningen på vårsesongen, har AaFK nå kommet seg gjennom en skaderammet julimåned med flere poeng enn de har tapt. Sju poeng på fire kamper, inkludert sterke seire borte mot Tromsø og hjemme mot Vålerenga, er bra.
Særlig om man ser litt lengre bak i tid:
På de siste ni kampene har AaFK vunnet tre kamper, spilt uavgjort én kamp og tapt fem. Det gir ti poeng, et snitt som hører hjemme ned mot bunnstriden.
Likevel henger AaFK med i toppen etter den gode sesongåpningen med 20 poeng på de ni første kampene.
I dag var Fredrik Carlsen og Jonathan Parr tilbake på banen. Parr har knapt spilt en fotballkamp siden mai. Og Carlsen har ikke spilt stort mer. De er begge rustne, men kommer garantert gradvis i form igjen med mer spilletid.
Bare Amund Skiri henger igjen på skadelista. Men han er på gang, han også.
Og 1. august, borte mot Strømsgodset har AaFK sine to nykjøpte spillere disponible. Samt Magnus Sylling Olsen tilbake fra karanten. Og kanskje en ny spiss?
Det begynner å ligne på noe da, på benken også.
Og da kan høsten bli fin. Veldig fin.
Gjør AaFK det like bra de 12 siste kampene som de 12 første (20 poeng) - og husk da at kamp 10 borte mot Molde, kamp 11 hjemme mot Odd og kamp 12 borte mot Vålerenga alle endte i tap - så stopper det på 50 poeng.
Da blir det fort medalje.
Nøyer laget seg med å vinne de gjenstående hjemmekampene mot Tromsø, Hønefoss, Kongsvinger, Haugesund, Sandefjord og Brann - altså fem av lagene som ligger i tabellbunnen (sammen med Molde) - så kan det holde til europacupkvalik neste år - også.
Det er fullt mulig å klare, og blir i så fall en knallsterk prestasjon.
Som i mine øyne langt overgår det å vinne en cupfinale.
