Jeg synes jeg så et lite glis hos Daniel Örlund, men han ville ikke si noe. Ikke Hamrén heller. Og Jarstein var like stum som østersen i klisjeen. Allikevel ble det sagt mer enn tusen ord.
Publisert: 25.02.2010 kl. 14:18 , endret: 10.03.2010 kl. 08:50
For det var Örlund som stod i det rette målet, og det var Örlund som var med på den siste pep-talken før kampen i kveld. Det er han som er Rosenborgs førstekeeper i dag. Og dermed er det sannsynligvis også svensk i buret i serieåpninga mot Molde.
For, som Hamrén selv sa det, nå er tiden over for at hans to landslagskeepere skal stå annenhver kamp. Nå toppes laget, og på det toppede laget står Daniel Örlund i mål.
Alt dette mens Rune Jarstein gjorde alt det en vraket og skuffet keeper skal gjøre. Han smelte en vannflaske i bakken, mens en annen flaske ble tuppet bortover det grønne spanske gresset.
Deretter rev han av seg hanskene, og la ut på flere løperunder rundt banen. Alene. Så la han seg rett ut på gresset med lukkede øyne. Lenge.
Alene gikk han også hjem etter trening. Han takket nei til skyss og tok beina fatt. Han hadde nok behov for litt tid for seg selv. Og jeg forstår han godt.
For Rune Jarstein så neppe for seg den motgangen han har opplevd etter at han kom til Rosenborg. Og akkurat nå ser det virkelig tøft ut.
Ikke misforstå åpningslinjen min. Daniel Örlund hoverte ikke over keepervalget. Sånn er han ikke. Han er bare den beste keeperen i Rosenborg i øyeblikket.
